angle-left Den utrolige historien om den kjempestore pæra
View title Debug

Den utrolige historien om den kjempestore pæra

Den utrolige historien om den kjempestore pæra er en estetisk opplevelse som underholder gang etter gang, og de rikholdige illustrasjonene gjør at man stadig oppdager nye og artige detaljer. Her møter vi vennskap, samarbeid og urettferdighet, men vi får også oppleve at rettferdigheten seirer til slutt.

Denne morsomme historien handler om Mitcho og Sebastian som finner en flaskepost. Den viser seg å være fra Solbys forsvunne borgermester Jeronimus Bjergstrøm Severin Olsen, også kalt JB. Inne i flaskeposten ligger det et bittelite frø som blir til en usedvanlig stor pære, og dermed legger Mitcho og Sebastian ut på en skummel reise for å finne den mystiske øya. Jakob Martin Strid har forfattet et kunstverk av en bildebok som både overrasker med spennende og merkverdige hendelser, og beroliger med en lykkelig slutt. Teksten har en fortellerstemme som vi møter flere ganger gjennom boka, noe som gir en følelse av at boka taler til en. Det er som om selve boka allierer seg med barnet. Allerede på første oppslag får vi et innblikk i persongalleriet i boka, samt en prolog som avsluttes med «Vel, vel. Hvis du blar om nå så begynner første kapittel». Og da er det jo helt umulig å ikke lese videre!

Alle figurene i boka er karikert på en underholdende måte, og alle er fremstilt som alminnelige mennesker, bortsett fra Mitcho og Sebastian (som er henholdsvis en katt og en elefant) og viseborgermester Kvist. Han er så sinna at han stort sett er rød som en tomat i ansiktet, og han er mye mindre enn alle de andre personene, samtidig som han kjører en «veldig stor, svart bil» som også spyr ut svart eksos. Det er heller ingen i Solby som liker han, han blir fremstilt som det eneste problemet byen har. Dette underbygger kontrastene mellom snill og slem, og representerer det å være barn som opplever urettferdighet av autoritære voksne. Viseborgermester Kvist plager våre venner og er den som gjør at pæra faller i vannet, noe som markerer starten på Mitcho og Sebastians reise. Samtidig får vi et innblikk i hvordan hovedpersonene i boka både tenker og føler, og de blir portrettert som uskyldige i det at de ikke helt forstår hva de har gjort galt, eller hva som gjør at viseborgermester Kvist blir så sinna. Det kan da ikke være forbudt å ha en kjempestor pære i hagen sin?

Noen elementer i boka er logiske for barn; som at man må så et frø for at noe organisk skal vokse, og at man trenger batterier for at noe mekanisk skal virke. Samtidig er mange hendelser og personer både merkverdige, ukjente og ikke minst skumle, selv om hendelsen foregår delvis i en tilsynelatende alminnelig by. Det er hovedsakelig tre elementer som driver spenningen fremover. «De grusomme piratene» viste seg raskt å være snille bare de fikk litt vannmelon, «den fryktelige havdragen» viste seg å bare være en mekanisk drage bygd av den eksentriske Ulysses Karlsen, og «det nattsvarte hav» som ikke plager de som reiser i en stor grønn pære selv om det virker skummelt. Det ukjente blir vennlig straks vi blir kjent med det, og dette gir frampek om at det kanskje kommer til å gå bra til slutt. Og det gjør det jo, de kommer seg helskinnet gjennom alle hindringer, og finner til slutt den mystiske øya, og ikke minst den forsvunne borgermesteren JB. Historien er absurd, samtidig som den har innslag av helt vanlige mennesker i en spesiell situasjon.

Illustrasjonene er fargerike og fullspekket med komiske detaljer. Noen små mus dukker opp til stadighet og nærmest følger fortellingen, samtidig som de gjør sine ting og lever sine egne parallelle liv. Både pæra, den fryktelige havdragen og den mystiske øya framstilles som gåtefulle, men vi får snart magien avdekket ved at vi gjennom boka bli presentert med oppklarende tverrsnitt av både pæra, havdragen og øya. Spenning og humor går hånd i hånd gjennom hele historien. Teksten står i en snodig font som varierer med piler, understrekinger og både store og små ord, som nærmest hjelper leseren å verbalisere boka på en pussig måte. Til slutt får vi også en epilog som gir oss innblikk i hvordan det gikk med folk i Solby, og her er referansen til både FN og Nobelprisen tydelig, og på den finurlige måten henvender boka seg også til det voksne publikum.

Da bokas illustrasjoner er såpass rikholdige, passer nok denne boka for barn fra 3-4 års alder og oppover. Den er relativt lang, så det tar litt tid å lese og utforske bildene, dermed er det en fordel om barn er modne nok til å klare å sitte stille over en viss tid for å kunne følge med på historien. Hendelsene er skumle og morsomme på samme tid, men tekst og bilder bør tolkes sammen for at man skal få mest mulig utbytte av boka. Boka anbefales til høytlesning i barnehagen, men da med mindre grupper slik at alle barna får anledning til å studere oppslagene.

Similar titles from the collection

Search

Language

nb-no sv-se en-gb

Categories Navigation