I sin siste diktbok «Når jeg ser havet, slokner lyset», prøver Sumaya Jirde Ali å gi stemme til de som forsøker å ta seg over havet. Til det de tror og håper skal bli en bedre tilværelse. Mange håp blir knust og drukner underveis. De som klarer seg.  må bære dette med seg videre.  De må prøve å glemme og de må klare å tilpasse seg en helt ny tilværelse. 

Dette er ikke hviske stemmer. De tar tak i oss og klarer kanskje rispe hull og trenge inn dit hjertet er. 

«Fiendtlige lyskastere, fingeravtrykk/ kontrollposter/ gress som spiser gjerder/ femten dager med frihet/ dette er en manual/ for hvordan dø» 

Sumaya Jirde Ali har en sterk og modig stemme. Hun er tydelig og hun har selv kjent på kroppen utfordringen det er å klare å bygge en egen identitet i skviset mellom ulike kulturer. 

Fordommer finnes overalt. Hvordan klarer man åpne opp, dele og forstå hverandre? 

Det er ennå en vei å gå, men Sumaya Jirde Ali er med på å gjøre det lettere ved å sette ord på det som kanskje ikke alltid er så lett å se eller forstå. 

«arrene gror fram, bestemor vokser seg ut av minnene, blir/ til kråke, bjørk, et framtidig slektstre synlig i årene/ ingen rettferdighet i lovene, jeg peker mot brystet, bestemor ser bort»