En liten perle av en bok med en stillferdig og lun tone.
Vi møter Anders på ca 60 år, han har fått slag og ligger på et pleiehjem i Oslo. Ved sengen sitter hans første kone, Karen som han har to barn sammen med. Han forlot henne for over 20 år siden da han møtte den yngre arkitektkollegaen Cecilie og startet et nytt liv med henne i København. Men hvorfor i all verden orker Karen å være der for ham nå, når han svek henne på det mest grusomme den gangen for mange år siden? Uansett kan han ikke annet enn å glede seg over besøkene hennes…
Boka er godt skrevet og troverdig. Den har en stemning av ettertanke og vemod, men her er også mye glede og varme. Jeg ble veldig berørt av boka og likte den godt. Forfatteren har også en lett penn og et godt språk.